mandag 1. november 1999

Finnes det en ”kristen” pedagogikk?

Innledning:
Jeg hører med til dem som er skeptisk til å bruke ”kristen” i forskjellige kombinasjoner – enten det blir brukt som et kvalifiserende eller diskvalifiserende adjektiv. Det averteres med ”kristne reiser” og snakkes om kristne artister.

Før var det kristne måter å kle seg på – i hvert fall var det måter å kle seg på som ble beskrevet som ”verdslig” og som ikke ble akseptert i ”kristne miljø” (hva nå det måtte være). Min salige mormor, som var en oppriktig kristen, gikk som ganske ung mor på et møte i Frelsesarmeen stolt med sin nye hatt – med fjær. Møtelederen kom ned fra plattformen med saks og klippet av fjæra.

Da Dietrich Bonhoeffer skrev om kirkens frykt for sekularisering, mente han at kirken selv var delvis skyld i denne utviklingen på grunn av det tilsynelatende behovet for å ”bevare det hellige i et lukket rom”. Med andre ord å merke noe som mer kristent eller hellig og skille dette fra det verdslige. Hans forslag til botemiddel var at det ”hellige” måtte bli ”verdslig” og det ”verdslige” ”hellig”, og at det var nettopp det som skjedde da ”den hellige Gud” ble ”menneske” – inkarnasjonen. Kanskje det var det vår kjære Grundtvig også var inne på da han postulerte ”Menneske først, kristen så!” – og der forenes muligens den frilynte og den ”kristne” folkehøgskolen – ooops der var det igjen!

Å snakke om en kristen pedagogikk som noe annet enn generell pedagogikk vil derfor være kunstig og føre til en ytterligere segregering – for ikke å si sekularisering. Det som derimot er mulig og fullt ut gyldig er å snakke om:

Jesus som pedagog

En grunnlegger av en bevegelse som har bestått i 2000 år og som teller langt over en milliard tilhengere må ha hatt en rekke talenter – også på pedagogikkens område. Dette er ingen uttømmende beskrivelse av ”Pedagogen Jesus”, men et forsøk på gi et lite bilde av noen sider ved hans ”pedagogiske” virksomhet. Dette vil forhåpentlig sette i gang en tankeprosess og gi noen impulser som vi kan ta med oss inn i vår pedagogiske hverdag.

1. Læringsmiljø
For ”danningsprosessen” er læringsmiljøet en viktig faktor. Dette er også et fokus i folkehøgskolen. Læringsmiljøet er sammensatt av mange faktorer og her er noen av dem.

1.1. Klassemiljø
Det er interessant hvordan Jesus setter sammen sin ”klasse”. Jeg tror ikke det er tilfeldig at han velger 12 elever. De skarpsindige teologer vil sikkert si at dette har med videreføringen av 12-stammefolket å gjøre, og jeg skal ikke legge skjul på at ”tallmystikk” er et tilstedeværende element i den bibelske beretning. Jeg har undervist klasser i alle størrelser og varianter, men i danningsprosessen mener jeg at 12 er en optimal størrelse. Det er interessant at dette er en ”ratio” som tilstrebes ved høgskoler og universitet flere steder av verden.

Videre preges klassesammensetningen både av homogenitet og mangfold. Homogen i den forstand at det er bare menn og en overrepresentasjon av fiskere. Mangfoldet ivaretas av det er flere yrkesgrupper representert, at det er en antatt aldersspredning og at det er en gruppe mennesker med vidt forskjellige personlighetstrekk.

Det siste er utvilsomt en stor ressurs for å skape et godt læringsmiljø – så kan man diskutere en del av de andre faktorene: F. eks. kjønnsbestemte klasser, som nå forsøkes igjen i grunnskolen flere steder i landet (!)

1.2. Læringsarena
Jesu valg av arena hang sterkt sammen med hans bruk av metode. Han var på stadig vandring med sine elever og noe av undervisningen fant sted som en spontan reaksjon på en oppstått situasjon. Dermed fant læringen sted i det dagligdagse, naturlige miljøet. Men han oppsøkte også det ”vanlige klasserommet” – synagogen ( f. eks. Lukas 4:16), og når behovet for retreat var merkbart benyttet han seg også av dette virkemiddelet (f. eks. Markus 6:31). Å benytte forskjellige læringsarenaer er utvilsomt et viktig pedagogisk grep – noe som fortsatt er viktig i folkehøgskolen.

1.3. Psykologisk læringsmiljø
Et grunnleggende behov hos alle mennesker er behovet for å ”bli sett”. Dersom jeg opplever å bli sett vil jeg ta til meg kunnskap. I 1968 ga Robert Rosenthal og Lenore Jacobsen ut boka ”Pygmalion in the Classroom”. Boka er et resultat av en undersøkelse hvor tre grupper med antatt like forutsetninger ble utsatt for forskjellig behandling. Den første gruppen fikk ros for sitt arbeid. Den andre fikk kjeft for at arbeidet ikke var godt nok. Den tredje ble ignorert.

Gruppen som fikk ros oppnådde best resultat, den som fikk kjeft scoret litt dårligere, men ikke mye. Den ignorerte gruppa hadde et resultat som var dårligere enn utgangspunktet.

Jesus så sine disipler. Han så Natanael, og Natanael trodde (Johannes 1:48-51). Han så på
Peter etter fornektelsen, og det var nok. (Lukas 22:61)

2. Læringsmetodikk
Det er ikke ofte Jesus kommenterer sine egne metoder, men han gjør det ved én anledning, og
da sier han: Jeg har gitt dere et

2.1. Forbilde
Dette skjer i forbindelse med fotvaskingen (Johannes 13:15). Det var nok ikke bare i denne   situasjonen at Jesus fungerte som et forbilde, men det var viktig at også denne delen av hans liv ble sett på som et forbilde: Å stelle godt med ”laget”! Det er litt Nils Arne Eggenpedagogikk eller filosofi i dette. Du er her for å gjøre de andre gode! ”Kor e’ alle helter hen?”synger Jan Eggum. Hvor er de vi skal lære av? Ikke bare teoretiske eller praktiske ting, men de som skal lære oss å leve våre liv. Det er et privilegium å være forbilde, og det er noe som koster når man jobber som lærer generelt og i folkehøgskolen spesielt.

2.2. ”Learning by doing”
John Dewey har fått æren av å gi denne pedagogiske metoden et navn, men den er sikkert like gammel som menneskeheten og den er veldig tydelig i Jesu liv. Når han hadde vist disiplene hvordan de skulle gå fram, sendte han dem ut for at de skulle gjøre det samme.

Det er flere eksempler på utsendelser mens han ennå levde (f. eks. Lukas 10) og det kulminerer med den store utsendelsen før han farer opp til himmelen (Matteus 28:18-20). Han sendte dem ut to og to. Dermed kunne de veilede hverandre, og de måtte avlegge rapport da de kom tilbake. Dette leder til et annet metodisk grep:

2.3. Evaluering
Da de avla sine rapporter hørte han etter og ga sine kommentarer (f. eks. Lukas 10:17-20). Dette var en praksis han brukte ikke bare ved slike anledninger men også når han så det var en framgang å oppmuntre eller en feil som måtte korrigeres. Peter som har fått en åndelig innsikt får høre: ”Salig er du Simon!” (Matteus 16:16ff), mens kvinnen som er grepet i hor blir møtt med: «Heller ikke jeg fordømmer deg. Gå bort, og synd ikke mer fra nå av!» (Johannes 8:11)

2.4. Eksempelbruk

Bruken av liknelser for å få fram et poeng er et genialt pedagogisk virkemiddel. Jesu bruk av liknelser er omfattende, men her nevner jeg det bare som en blant mange metoder Jesus brukte, og det leder oss naturlig over til neste punkt:

3. Andre pedagogiske virkemidler
På tross av sin bakgrunn som arbeidersønn vet vi at Jesus hadde god innsikt i teologiske problemstillinger allerede som gutt. Gjennom hans undervisning kan vi se at det også er sannsynlig at han var kjent med virkemidler som vi kjenner fra antikkens retorikk og teater. Særlig i evangeliet etter Johannes er det tydelig at han bruker:

3.1. Ironi
Det er skrevet flere bøker om dette, og om vi leser tekstene med dette i bakhode kommer det veldig tydelig fram. Det virker som om Jesus legger opp til at tilhørerne skal misforstå for at han skal kunne komme med sitt egentlige poeng. Når Jesus sier til kvinnen: ”Den som drikker av dette vannet skal aldri i evighet tørste”, blir hennes respons en pedagogisk gavepakke: ”Gi meg dette vannet slik at jeg slipper å komme hit ut for å dra opp vann!” Det gir muligheter for å gå videre med kontakten. (Johannes 4). Ved samme hendelsen kommer disiplene med mat til Jesus, men Jesus sier: ”Jeg har mat å spise som dere ikke vet om” - de undrer seg hvem som har kommet med mat til ham, og det gir ham en anledning til å forklare at det er en annen form for føde enn det rent materialistiske. En annen teknikk han bruker i dialog vil jeg kalle:

3.2. ”Turning of tables”
Samtalen er i seg selv en utmerket undervisningsform og ”to turn tables” er å snu en samtale.
Motstanderne har et konkret spørsmål, men uansett hva som svares vil vekke reaksjoner, enten i den ene eller den andre leir. Ved flere anledninger vender Jesus dette mot spørsmålstillerne selv. Som f. eks. da de spør: «Med hvilken myndighet gjør du dette? Eller hvem har gitt deg fullmakt til å gjøre det?»
Jesu respons er imøtekommende: «Jeg vil spørre dere om en ting. Svar meg på det, så skal jeg si dere hvilken fullmakt jeg har til å gjøre dette. Var Johannes-dåpen fra himmelen eller fra mennesker? Svar meg på det!» (Markus 11:27-33) Det var umulig for de skriftlærde å svare på dette. Ikke fordi de ikke hadde en mening om det, men fordi svaret uansett ville være angripelig. Jeg vil tro at tilhørerne likevel oppfatter Jesu signal som tydelig. Ved en tilsvarende anledning bruker han også:

3.3. Visuelle hjelpemidler
Det er når de bringer opp spørsmålet om skatt til Rom. Jesus ber om en denar og spør hvems bilde som er preget på den. Alle visste at det var keiserens bilde og navn. Jesu logisk slutning er da «Så gi keiseren hva keiserens er, og Gud hva Guds er.» Lukas 20:20-26
Dermed har han sagt noe uten å bli ”politisk”.

Konklusjon
Med en pedagogisk CV lik den Jesus har, ville jeg ikke nøle med å tilby ham en lærerstilling i
folkehøgskolen.

Første versjon av dette foredraget holdt jeg på regionssamling for folkehøgskole-ansatte på Jeløy på rundt årtusenskiftet. I august 2008 ble jeg invitert til å holde det samme foredraget på en liknende samling på Nordfjord folkhøgskole. Du finner foredraget i pdf-format HER

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar